Diagnosen allergisk rhinitt er basert på samsvaret mellom pasientens sykehistorie, allergisymptomer og allergitester.¹ Allergisk rhinitt kan være vanskelig å diagnostisere - spesielt hvis symptomene er til stede hele året. En rekke andre tilstander kan ha lignende symptomer. Blant differensialdiagnosene er blant annet forkjølelse, ikke-allergisk rhinitt, nesepolypper, medikamentell rhinitt og hormonell rhinitt.¹

Allergisk rhinitt kan utløses av flere forskjellige allergener, og det er viktig å se sammenhengen mellom allergeneksponering og symptomer. Bortsett fra den kliniske undersøkelsen, er pasientens sykehistorie av stor betydning når det gjelder å stille riktig diagnose. Behandlingsvalg har tidligere vært basert på varigheten og alvorlighetsgraden av symptomene.¹ De siste årene har det blitt mer vanlig å bruke en enkel visuell analog skala (VAS) for å vurdere symptomkontroll ved allergisk rhinitt, og gi behandling deretter.² Det kan være smart å involvere pasientene i behandlingsvalget, ved f.eks. å ta hensyn til deres preferanser og forventninger,³ for å motivere dem til å ta kontroll over egen sykdom.

Sykehistorie
Sykehistorien er viktig for en korrekt diagnose av rhinitt og dens alvorlighetsgrad, samt riktig valg av behandling. Symptomer på allergisk rhinitt er ofte nysing, rennende nese, kløe og tett nese. Allergipasienter rapporterer ofte nesetetthet som det mest plagsomme nesesymptomet.⁴ En klinisk diagnose på allergisk rhinitt kan stilles dersom en pasient har to eller flere av de fire nesesymptomene, med eller uten øyesymptomer, i minst en time hver dag.¹

Symptomer som tyder på allergisk rhinitt

To eller flere av følgende symptomer i >1 time hver dag:¹

• Rennende nese
• Nysing (spesielt serienysing)
• Nesetetthet
• ± konjunktivitt (kløe, rødhet, væskende øyne)

“Ensidig neserenning med blod eller puss» kan indikere svulst, fremmedlegeme, nesepilling eller feil sprayteknikk ved bruk av nesespray.⁵ Hvis det kommer fra begge sider, kan det skyldes feil sprayteknikk, andre betennelsestilstander, blødningstendens, infeksjon eller nesepilling.⁵ Delvis eller fullstendig nesetetthet. Tetthet i begge nesebor skyldes mest sannsynlig rhinitt, men nesepolypper og skjev neseskillevegg kan også være årsaker. Ensidig nesetetthet skyldes mest sannsynlig skjev neseskillevegg, men vurder også fremmedlegeme, andre polyppvarianter og svulst.⁵ Alvorlig skorpedannelse, spesielt langt inn i nesen, er ikke et vanlig symptom ved rhinitt og krever nærmere undersøkelse. Diagnosen kan omfatte kronisk bihulebetennelse og andre betennelsestilstander (spesielt hvis skorpedannelse er forbundet med blødning) eller kokainmisbruk. Lokale kortikosteroider forårsaker sjelden skorpedannelse.⁵

Hoste, hvesing og kortpustethet kan forekomme med rhinitt alene siden bronkial hyperreaktivitet kan utløses av betennelse i øvre luftveier. Sykdom i øvre og nedre luftveier sees ofte samtidig; 80 % av astmatikere har også rhinitt.⁶ Det er derfor viktig å sjekke om pasienten også har rhinitt dersom pasienten har en dårlig kontrollert astma. Kontroll av det ene organet påvirker kontrollen av det andre.⁶

Andre symptomer som allergipasienter kan oppleve er:

• Snorking, søvnproblemer, snufsing og endret stemme
• Kryssallergi, pasienten får symptomer ved inntak av enkelte frukter, grønnsaker og nøtter
• Trøtthet og uopplagthet forekommer ofte

Dette bør være tilstrekkelig for å stille en klinisk diagnose ved allergisk rhinitt (eller ekskludere den). Neste steg er å klassifisere rhinitten (dvs. sesongrelatert eller helårlig allergisk rhinitt), vurdere alvorlighetsgraden (mild eller moderat/alvorlig) og definere symptomkontroll (dvs. godt kontrollert, delvis kontrollert eller ukontrollert).¹ Denne informasjonen finner du under 'Klassifisering av allergisk rhinitt'. 

Symptomer som IKKE assosieres med allergisk rhinitt:¹

• Ensidige symptomer (dvs. symptomer til stede i ett øye eller ett nesebor)
• Nesetetthet alene
• Farget, tykt slim
• Tykt slim som renner bakover og/eller ingen sekresjon fremover
• Smerter
• Tilbakevendende epistaksis (neseblødninger)
• Manglende luktesans

Diagnostiske tester
Hudprikktest brukes ofte for å påvise en IgE-mediert allergisk reaksjon i huden. Hvis den utføres riktig, gir den stor grad av sikkerhet på at man er sensibilisert mot et spesifikt allergen. En blodprøve, som måler konsentrasjon av IgE-mengden av spesifikke allergener, kan også brukes for å bekrefte sensibilisering.¹

Hudprikktest
En hudprikktest utføres for å avgjøre om rhinitten er allergisk eller ikke-allergisk, og har en høy negativ prediktiv verdi. Resultatene skal tolkes sammen med sykehistorien.⁵ Ulike allergener prikkes ned i huden med en lansett. Hvis pasienten får en allergisk reaksjon vil huden blir rød og hovne opp. Denne testen kan utføres i alle aldersgrupper.

• En prikktest utføres på underarmen.
• Man kan teste opptil 25 allergener samtidig.
• Et standardisert testpanel med allergener kan inkludere timotei (gressspollen), bjørk, husstøvmidd, muggsopp, hår fra hest, hund og katt.
• Huden merkes med en tusjpenn for å identifisere allergenene som testes.
• En dråpe med allergenekstrakt dryppes på huden.
• Deretter prikker man allergenene ned i huden med en lansett.
• Pasienten må ikke ta antihistaminer og visse andre legemidler før testen.
• To kontroller er alltid inkludert for å sikre at testen fungerer; den ene kontrollene vil gi en reaksjon hos alle pasienter (positiv kontroll), mens den andre ikke forårsaker en reaksjon (negativ kontroll).

Huden kan begynne å klø i løpet av få minutter og bli rød og hoven med en hvitaktig vable i midten. Vablen når sin maksimale størrelse innen ca. 15 minutter, og forsvinner igjen innen en time for de aller fleste.

En positiv hudprikktest tyder på at rhinitten skyldes allergi, men det er ikke sikkert; noen pasienter med en positiv hudprikktest får ingen symptomer ved eksponering for det aktuelle allergenet.¹ Ingen reaksjon på hudprikktesten (en negativ respons) indikerer at pasienten ikke er sensibilisert overfor det aktuelle allergenet, eller at det aktuelle allergenet ikke var inkludert i testpanelet. Negativ respons kan forekomme av andre grunner også, f.eks. hvis pasienten tar antihistaminer eller andre legemidler (f.eks. potente kortison lotion/kremer) som påvirker testresultatet. Derfor er det viktig at resultatene tolkes av helsepersonell med erfaring i allergitesting. I noen tilfeller kan det være nødvendig med en blodprøve for å måle spesifikt IgE for å tyde resultatene.

Allergenspesifikt IgE
Spesifikke IgE-antistoffer mot allergener kan påvises og bestemmes kvantitativt i serum. Det finnes over 600 ulike allergener for slik testing. In vitro testing kan utføres på pasienter med sensitiv hud, f.eks. atopisk dermatitt. Imidlertid er disse testene dyre sammenlignet med hudprikktester. Positivt funn viser at pasienten er sensibilisert mot aktuelt allergen. Dette er sterkt korrelert til klinisk allergi, men ikke absolutt. Et negativt funn utelukker ikke IgE-mediert allergi. Negativt resultat på et allergipanel utelukker ikke allergi mot enkeltallerger som inngår i panelet

Det valgte allergenpanelet skal være basert på pasientens kliniske sykehistorie, som ved hudprikktesting. Nøyaktigheten av immunanalyser varierer med hvilket system som brukes og allergenets kvalitet. Det er god prediktiv verdi (> 90 %) for gresspollen, trær, husstøvmidd og katt, mens det er mindre nøyaktig for insekt, ugress, latex, hund og mugg. Hvis resultatene er tvetydige, kan ytterligere testing gjøres, f.eks. hudprikktest og allergenprovokasjon.

Allergenprovokasjon
Nasal allergenprovokasjon kan være et alternativ i noen allergiundersøkelser. Det aktuelle allergenekstraktet pensles i neseslimhinnen i ett nesebor. Den potensielle reaksjonen blir observert. Denne typen test er ikke rutinemessig tilgjengelig utenfor spesialistsentre, og det er ingen standardisert metode per i dag.⁵

Rhinologisk diagnostikk
Inspeksjon av nesehulen kan være nyttig for å finne andre årsaker til nesesymptomer.⁵ Hvis det er behov for ytterligere undersøkelser, kan måling volumer in nesehullrommene og nesepassasje være nyttig.

Innholdet er kvalitetssikret av ØNH-spesialist Sverre Steinsvåg, professor, dr. med.