Hvordan kan helsepersonell hjelpe når residiverende urinveisinfeksjon påvirker livskvaliteten?

Urinveisinfeksjon er en helt vanlig infeksjon som er ubehagelig, men håndterbar for pasientene.  Antibiotika er tilgjengelig. Så en ny urinveisinfeksjon (UVI) er ikke så farlig: diagnostiser, behandle og gå videre. Ikke sant?

Nå må det tenkes nytt!

Gjentatte UVI’er – eller tilbakevendende akutt cystitt – skaper en mye større belastning enn de fleste helsepersonell er klar over. Det er den vanligste bakterieinfeksjonen hos mennesker, og de fleste kvinner vil få UVI minst en gang i løpet av livet.¹ Noen av de største konsekvensene av infeksjoner omfatter alt fra fysiske plager til emosjonelle svekkelser, og kan føre til en betydelig forverring av kvinners livskvalitet.² 

For det første er det viktig å få med seg at mange UVI‘er er tilbakevendende: av de kvinnene som får en UVI i år, vil halvparten få en ny infeksjon i løpet av noen måneder.¹ Noen kvinner må leve med gjentagende infeksjoner samt antibiotikabehandlinger i årevis, noe som kan gi bivirkninger som soppinfeksjoner eller økt risiko for antibiotikaresistens.^1,3 Tilbakevendende infeksjoner kan påvirke hverdagen ved å hindre daglige aktiviteter som arbeid eller reiser, forårsake angst for flere tilbakefall, og hindre sosiale treff med venner og familie.  I en pasientundersøkelse fra 2022 fortalte en respondent at redselen for at neste UVI skulle komme tilbake, førte til frykt, selv når hun ikke hadde UVI.  Hun sa: "Jeg var fanget i en syklus der jeg hadde flere UVI‘er etter hverandre, og det virket ikke som om jeg klarte å bli fri fra det."⁴

Det har vist seg at livskvaliteten (QoL) for kvinner med residiverende UVI‘er reduseres, både med tanke på fysisk og psykisk helse.² I 2000 ble det utført en grunnleggende

undersøkelse på dette området av Anne K. Ellis og Sarita Verma, der de sammenlignet pasienter med UVI‘er med en frisk kontrollgruppe. Den viste at pasientenes livskvalitet ble betydelig påvirket av infeksjoner på tross av alle tiltak. Det omhandlet forstyrrelser på grunn av symptomer som hyppig vannlating, vannlatingstrang og smerter i forbindelse med vannlating, samt nedsatt vitalitet og følelsesmessig velvære. Ifølge forfatterne var dessuten "forskjellen i score på sosial funksjon hos kvinner med UVI‘er sammenlignet med kontroll-kvinnene nesten like stor som forskjellen i smertescore".²

En annen undersøkelse i USA har vist at UVI‘er påvirker livet på flere spesifikke områder, blant annet ved at samleie blir problematisk (66,9 % av de spurte).⁵ I tillegg rapporterte mer enn 50 % av kvinnene om redusert evne til å arbeide, trene, utføre husarbeid og gjøre ærender.⁵ Kvinner med gjentakende UVI‘er har også rapportert bekymring for antall antibiotikakurer. De har til og med unngått å oppsøke klinikken, blant annet for å redusere denne risikoen.⁴

Derfor er det viktig at leger og sykepleiere ikke bare tenker på de fysiske konsekvensene av UVI‘er, men også på det psykiske. Ifølge en annen studie ble mindre enn 40 % av kvinner med gjentatte UVI‘er tilbudt profylakse etter tre UVI‘er i løpet av et år!⁶ Som Ellis og Verma også konkluderte med i sin kontrollerte undersøkelse; «leger kan vurdere å starte med forebyggende behandling tidligere.»²

Å lytte til pasientene, spørre om tilbakefall og tenke på løsninger, kan medføre en stor forskjell for kvinner.  Dette kan utgjøre forskjellen mellom en kvinne som har slitt med dette alene i mange år, og en kvinne som finner en løsning ved at legen tar hennes helse og livskvalitet på alvor.  Det er mulig å få en raskere slutt på kvinners gjentagende plager ved UVI‘er, slik at de kan vende tilbake til en mer forutsigbar hverdag.

Referanser:

HIP 2024-0024 | 03.2024